På 1990-tallet ble det i den offentlige debatten uttrykt bekymring for nivået på sykefraværet og det faktum at stadig flere ble mottakere av uføreytelser. Utvikling og endringer i uføreregelverket har vært motivert av et ønske om både å få dempet veksten i antall mottakere, og å få flere på uføreytelser til å prøve seg i arbeid. Denne debatten resulterte blant annet i en uføretrygdreform som trådte i kraft 1. januar 2015. Uførepensjon ble erstattet med dagens uføretrygd. Etter forslag fra Jens Stoltenbergs andre regjering ble reformen vedtatt av et (nesten) samlet Storting i 2011. Reformens ikrafttreden ble kunngjort av Erna Solbergs regjering 8. oktober 2014. Reformen ble gjennomført som en del av Statsbudsjettet 2015, og innebar en revisjon av folketrygdloven av 1997.
Formålet med reformen
Hovedformålet med uføretrygdreformen er å legge bedre til rette for å kombinere uføretrygd og arbeid, slik at flere kan bruke sin egen arbeidsevne og forsøke seg i jobb uten å risikere tap av rettigheter. Forenklinger i regelverket skal føre til at de med uføretrygd skal slippe å engste seg for at inntekter over den såkalte friinntekten skal føre til nedsatt uføregrad. I tillegg skal det lønne seg å arbeide mer. Kombinasjonen av trygd og inntekt skal gi mer utbetalt etter skatt enn om man bare får uføretrygd.
De viktigste endringene
Helt konkret innebærer endringene knyttet til uføretrygd og arbeidsinntekt disse hovedpunktene;
- Ett års-grensen for arbeidstesting er fjernet.
- Inntektsgrensen (frigrensen) er endret fra tidligere 1 G til 0,4 G (folketrygdens grunnbeløp). Inntekt over frigrensen vil man få beholde, men uføretrygden reduseres noe. Samlet sett vil man sitte igjen med mer, fordi det bare er en andel av inntekten over inntektsgrensen som fører til reduksjon av uføretrygden.
- Automatisk revurdering av uføregraden dersom arbeidsinntekten overstiger frigrensen, er falt bort. Dette betyr at innvilget uføregrad blir stående, avhengig av hvor mye man jobber.
- Den nye uføretrygden skattlegges som arbeidsinntekt. Tidligere ble uførepensjonister med uføregrad på minst 2/3 skattlagt etter skattebegrensningsregelen. Tanken bak endringen var å gi et mer oversiktlig system, som fører til at verdien av kr 100 i lønn nå er den samme som kr 100 i uføretrygd. Ingen skulle i utgangspunktet tape på omleggingen. Så langt som mulig skulle alle sitte igjen med omtrent det samme nettobeløpet. For å oppnå dette ble brutto uføretrygd derfor hevet slik at inntekt eller skatt ble den samme.
Uførereformens konsekvenser for ordningen med fri rettshjelp
Det at bruttoinntekten har blitt hevet har imidlertid medført en del utilsiktede konsekvenser. Blant annet har endringen fått betydning for retten til fri rettshjelp.
Formålet med fri rettshjelp er å sikre nødvendig juridisk bistand til personer som ikke selv har økonomiske forutsetninger for å kunne ivareta et rettshjelpsbehov av stor personlig og velferdsmessig betydning, jf. rettshjelploven § 1. Fri rettshjelp innebærer at advokatkostnader helt eller delvis dekkes av staten. Fri rettshjelp omfatter fritt rettsråd og fri sakførsel. Fritt rettsråd er veiledning og hjelp i juridiske spørsmål utenfor rettergang. Fri sakførsel er rettshjelp i saker som går for domstolene.
For å få fri rettshjelp må du i mange tilfeller ha inntekt som ligger under gitte inntektsgrensene i rettshjelploven. For tiden utgjør inntektsgrensen kr 246 000 for enslige og kr 369 000 for samboere/ektefeller. Disse inntektsgrensene har ikke vært justert siden 2009, dvs. mange år før uførereformens ikrafttreden. Før uførereformen hadde en uførepensjonist på minsteytelse inntekt på 2 G. Dette var en skattefri ytelse. Beregnet etter grunnbeløp per oktober 2020, ville det ha gitt en utbetaling på kr 202 702. Etter reformen, med økte bruttoinntekter, har en enslig uføretrygdet på minsteytelse i dag 2,48 G, tilsvarende kr 251 350. Dette viser at selv uføretrygdede på dagens minsteytelse i svært mange tilfeller faller utenfor retten til fri rettshjelp. Uføretrygdede er en relativt sett stor brukergruppe av ordninger som fri rettshjelp. Sett hen til beskrivelsen i rettshjelploven § 1 kan det stilles spørsmål ved om dagens ordning oppfyller lovens formål.
Et rettshjelpsutvalg ble i 2018 oppnevnt av regjeringen for å se på en revisjon av rettshjelpsloven, og fremme forslag til ny lov. I april i år la utvalget frem sitt forslag. Utvalgets forslag går blant annet ut på å knytte inntektsgrensen til folketrygden grunnbeløp. Dette for å sikre at ordningen ikke svekkes år for år, slik det i praksis har vært til nå. Forslaget vil videre innebære at flere kvalifiserer til fri rettshjelp, samt at flere sakstyper faller inn under ordningen. Forslaget er per tiden ute på høring, og det blir interessant å se hva sluttresultatet blir.
