Full seier for flypassasjer i Høyesterett

Indem Advokatfirma har bistått passasjer i sak som gjaldt krav om 600 euro i standarderstatning etter flyforsinkelse. Flyselskapet anførte forgjeves at kravet var bortfalt som følge av for sent fremsatt reklamasjon, da kravet ble fremsatt tre måneder og fire dager etter at flyvningen fant sted.

Det prinsipielle spørsmålet som Høyesterett (HR-2020-241-A) tok stilling til er om det på ulovfestet grunnlag kan stilles opp en reklamasjonsfrist ved krav om standarderstatning etter flyforsinkelse etter EU-forordning 261/2004.

Både forliksrådet og tingretten hadde kommet til at det ikke var grunnlag for å stille opp en slik reklamasjonsfrist på ulovfestet grunnlag, mens lagmannsretten konkluderte med at det var grunnlag for å stille opp en ulovfestet reklamasjonsfrist på to måneder. Dette ble gjort under særlig henvisning til en dom fra den svenske Högsta Domstolen (NJA 2018 side 127), hvor det etter svensk rett gjelder en reklamasjonsfrist på to måneder.

Høyesterett la til grunn at det utenfor de lovregulerte tilfellene ikke gjelder noen generell regel om reklamasjonsplikt i norsk kontraktsrett. Etter en vurdering av de hensyn som reklamasjonsplikt begrunnes med, kom Høyesterett videre til at det ikke var tilstrekkelig grunn til på ulovfestet grunnlag å stille et krav til reklamasjon i tilknytning til standarderstatning etter flypassasjerforordningen. Den alminnelige foreldelsesfristen på tre år fikk da anvendelse.

Høyesterett skriver blant annet:

Endelig vil jeg trekke frem at reklamasjonsplikt er et utslag av den gjensidige lojalitetsplikt i kontraktsforhold. Inntrykket er at mange flyselskaper i dag begrenser seg til minimumsoppfyllelse av informasjonsplikten. Samtidig er det rimelig å anta at de fleste flypassasjerer som er kjent med ordningen og synes det er bryet verdt å sette frem krav, vil gjøre dette ganske kort tid etter at reisen er avsluttet. Det fremstår derfor som sannsynlig at det høye antall sent fremsatte krav langt på vei må skyldes at ordningen med standarderstatning er lite kjent. Dette reduserer omfanget av krav som blir fremsatt og er dermed til fordel for flyselskapene. Da fremstår det ikke som urimelig at flyselskapene må leve med de ulemper det medfører for dem at krav blir fremsatt sent.

Etter en samlet vurdering av de hensyn jeg nå har gjort rede for, er min konklusjon at det ikke er tilstrekkelig grunn til på ulovfestet grunnlag å stille et krav om reklamasjon i tilknytning til standarderstatning etter flypassasjerforordningen.

Høyesterett kommer også med et tips til de flyselskapene som synes at en frist på tre år er for lenge:

Jeg nevner avslutningsvis at en mulighet for flyselskapene er å være mer aktive med å gi informasjon til passasjerene. De kunne for eksempel sende elektronisk beskjed til passasjerer som må antas å være berettiget til standarderstatning, med en enkel beskjed om at de kan ha et krav og en lenke til et nettsted der krav kan meldes. Dette ville trolig ha medført at de fleste krav ble fremsatt innen kort tid.

Saken ble prosedert av advokat Christina Steimler på vegne av passasjeren. Forbrukerrådet var partshjelper.

Det er flere medier og aktører som har fulgt saken, se link under:

https://finansavisen.no/nyheter/jus/2020/12/14/7598030/hoyesterett-avviste-reklamasjonsfrist-forsinket-flypassasjer-vant-over-finnair

https://rett24.no/articles/forsinket-flypassasjer-vant-i-hoyesterett-kan-gi-strom-av-krav-mot-norwegian

https://www.advokatbladet.no/hoyesterett-rettsutvikling/vant-frem-i-hoyesterett-mot-flyselskap—flypassasjerforordningen-har-ikke-saerskilt-klagefrist/156399

https://www.forbrukerradet.no/siste-nytt/full-forbrukerseier-i-hoyesterett/